Malaria og Kokrobite

Den siste uken min i Ghana ble ikke helt slik jeg hadde tenkt. Vi hadde en flott tur til Lake Bosumtwi et par timer utenfor Kumasi forrige helg, men da vi var tilbake i Achiase soendag kveld begynte jeg aa foele meg daarlig. Jeg var likevel ikke daarligere enn at Brett og jeg tok oss en tur inn til Kumasi paa mandagen og proevde aa faa med oss litt andre deler av byen enn vi allerede hadde gjort. Tirsdag dro jeg paa skolen som vanlig, men jeg merket at formen ikke var som den skulle og dro hjem tidlig. Etter et par timers avslapning foelte jeg meg bedre og til og med saa bra at jeg kunne ta fatt paa litt slitsom klesvasking paa ettermiddagen. Jeg burde nok skjoent at symptomene jeg foelte som kom og gikk var et tegn paa malaria, men det var foerst onsdag morgen, naar jeg hadde rukket aa bli skikkelig daarlig, at jeg endelig kom meg til sykehuset. Besoeket paa sykehuset gikk fint, men jeg er glad for at tolken vaar paa HIV-prosjektet var med, hun fikk geleidet meg gjennom de mange stedene jeg maatte innom. Det ble flere besoek hos legen og laboratoriet, og jeg maa si at dette ghanesiske sykehuset var ganske annerledes enn Norge. Jeg groesser fortsatt ved tanken paa maaten de tar blodproever og setter sproyter paa. Jeg fikk medisinene jeg trengte og benyttet de neste dagene til aa slappe av og ble fort bedre, selv om formen kom og gikk.

 Avslappende dager ved Lake Bosumtwi

Fredag morgen tok jeg farvel med vertsfamilien og etter et "kort" sykehusbesoek og en siste tur i Kumasi satte Hege, Brett og jeg oss paa bussen til Accra. Det ble en komfortabel buss med air condition siden jeg ikke var i super form. Etter kun aa ha benyttet tro tro som framkomstmiddel den siste maaneden foeltes det veldig rart aa sitte paa en luksusbuss. Turen fra Kumasi til Accra var akkurat like hompete og ukomfortabel som turen fra Accra til Kumasi fire uker tidligere, men vi kom oss fram til Accra utpaa kvelden. Derfra gikk turen til Kokrobite, et lite strandsted et stykke utenfor Accra. Her moette vi en del av de vi hadde blitt kjent med under introuka. Vi bodde paa et veldig koselig hostell, men en bra restaurant og fine omraader rundt. Stedet er dessverre kjent for mye kriminalitet, og vi bli fraraadet paa det sterkeste aa ta med noe som helst av verdi paa stranden. Soendag ettermiddag fikk vi hoere om to gutter som hadde blitt ranet paa stranden like bortenfor der vi brukte aa holde til, veldig uhyggelig! Heldigvis gikk det fint med oss og vi hadde tre fine, avslappende dager paa stranda, selv om formen min ikke var paa topp hele tiden.

 

Avskjed med Hawa og Helen! Jeg fikk et afrikansk tøystykke i gave.

 Siste lørdagskveld i Ghana! Monika, Jessica, Solveig og meg.

 

  

 

 Bilder fra Big Milly's Backyard, Kokrobite Beach, Accra. Et veldig fint sted å avslutte oppholdet i Ghana.

Naa sitter jeg paa flyplassen og er snart klar for aa reise hjem. Det var veldig rart aa si hadet til Brett og Hege paa busstasjonen i Accra og ikke skulle bli med dem tilbake til Kumasi. Jeg kommer til aa savne Ghana og de jeg har blitt kjent med her, men det skal bli godt aa komme hjem naa, spesielt etter aa ha vaert saa mye daarlig den siste uken. Jeg gleder meg allerede til aa kunne skru paa springen hjemme og vite at det kommer vann hver gang! Jeg haaper oppholdet i Ghana har laert meg aa sette pris paa alt det jeg tar for gitt hjemme!

Jesus Own Time International School

Mandag kveld fortalte Helen meg at det var en skole i nabolaget som var interessert i aa faa litt hjelp fra en frivillig saa tirsdag morgen droppet jeg barnehagen og dro heller til denne nye skolen. Skolen heter "Jesus Own Time International School" og bestaar av en enkel murbygning inndelt i fire klasserom uten stroem eller innlagt vann. Som navnet tilsier er det en kristen skole, noe som er veldig vanlig her siden religion betyr veldig mye for så godt som alle mennesker i Ghana. Hva som er det internasjonale ved skolen er jeg ikke sikker paa, men undervisningen foregaar i hvert fall paa engelsk, selv om de fleste barna kun snakker twi. Da jeg kom til skolen tirsdag morgen hilste de fire ansatte ved skolen hyggelig paa meg og tok meg med inn i et av klasserommene der de ville ha et lite moete med meg. Jeg foelte meg veldig velkommen og syntes det var fint aa faa litt info om skolen foer jeg ble kastet ut i undervsningen. Skolen har rundt 70 elever i alderen 3-11 aar, og elevene betaler 50 pesewas hver dag for aa gaa paa skolen og for det faar de to maaltider daglig. Alt av boeker og skolemateriell maa elevene selv betale for.

 

Elevene og de fire lærerene ved skolen. 

Da laerene hadde fortalt meg litt om skolen spurte de meg om hvilken klasse jeg ville undervise. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle svare, men endte opp med aa tilbringe resten av dagen i en kombinert klasse 2 og 3. Etter at laereren i klassen hadde gjennomgaatt hjemmeleksene rakte hun krittet til meg og ba meg undervise, uten aa gi meg noe hint om hvilket fag jeg skulle undervise i! Heldigvis forsto hun at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle begynne og rakte meg en engelskbok jeg kunne bruke som utgangspunkt. Jeg vet ikke hvor godt jeg egner meg som laerer, men jeg trives i hvert fall mye bedre med aa undervise litt eldre barn i matte, engelsk, naturfag og data enn aa leke med smaa unger. Naar det gjelder dataundervisningen finnes det ingen datamaskiner paa skolen saa undervisningen bestaar f.eks. i aa fortelle elevene hva de forskjellige knappene paa tastaturet gjoer. Laererene og elevene kaller meg for Madam Jo, noe jeg synes er ganske morsomt. Naar elevene har lunsjpause sitter jeg sammen med laerene inne i et av klasserommene og prater mens vi spiser fra samme bolle med ris. Jeg foeler at de behandler meg som en av dem og de tar veldig godt vare paa meg og viser meg rundt i lokalmiljoet i pausene og etter skoletid. Skolen er utrolig annerledes enn skolene hjemme og jeg sitter igjen med veldig mange inntrykk etter aa ha tilbrakt en uke sammen med laererene og elevene paa denne skolen.

 

 

Litt bilder fra klasserommene. Elevene var veldig ivrige etter å bli tatt bilde av. 

En ny uke i Achiase

Denne uka har det blitt lite barnehagejobbing paa meg. Mandag morgen dro jeg avgaarde til barnehagen som vanlig, men etter aa ha vaert der noen timer kom Brett og Hege en tur innom. De skulle inn til Kumasi for aa gjoere "research" om HIV/AIDS og det var mye mer fristende aa bli med dem enn aa bli vaerende i barnehagen resten av dagen. For aa komme oss fra Achiase til Kumasi benytter vi "tro-tro" som er en slags minibuss som alltid er stappfull av folk. Turen inn til Kumasi tar omtrent 30 minutter, litt lengre dersom det er mye trafikk, og turen koster rundt 45-50 pesewas (jeg har ennaa ikke skjoent hvorfor prisen varierer!) som tilsvarer ca 2 norsk kroner. Hvis man blir toerst eller sulten under tro-tro-turen er det bare aa speide rundt etter et menneske som selger det man har lyst paa. I Ghana selges alt fra tannpasta og yoghurt til ananas og tyggis fra kurver paa hodet, og det er ikke noe problem aa kjoepe seg en pose (!) vann under turen dersom man har vindusplass i tro-troen. Inne i Kumasi er det en stor "tro-tro" stasjon der det gaar busser til alle mulige smaasteder i naerheten. Stasjonen ligger rett ved Kejetia-markedet som visstnok er det stoerste utendoersmarkedet i Vest-Afrika. Brett, Hege og jeg var en tur innom dette markedet paa mandagen, og her gaar det virkelig an aa gaa seg bort! Det er visstnok et system i rotet, men for min del var det bare ganger paa ganger paa ganger med boder som selger alt mulig; kjoett, smykker, godteri, stoffer, fisk, saaper, sko, klaer, boeker, sekker, osv osv osv.

Paa tirsdag hadde jeg min eneste fulle dag i barnehagen denne uka. Det virker som at alle dagene i barnehagen er forskjellige uten noen saerlig form for struktur. Stort sett bestaar dagene av litt lek, litt enkel undervisning, spisepause, mer lek eller undervisning, sovetid og litt foer stengetid faar barna servert lunsj. De som jobber der er saa snille at de enten kjoeper eller tilbreder lunsj til meg ogsaa. Ungene har begynt aa vende seg litt mer til meg naa og de er derfor ikke like viltre. Det er spesielt noen av barna som har knyttet seg til meg og helst vil vaere med meg hele tiden, saa det er jo koselig.

Da jeg kom hjem fra jobb tirsdag ettermiddag var det klart for klesvask - African style! Etter to uker uten klesvaskingen var det paa hoey tid og haugen med skittentoey var ikke liten. Hege og jeg satte oss ned paa hver vaar krakk med hver vaar balje med vann foran oss paa gaardsplassen utenfor huset. Paa naerbutikken hadde vi kjoept inn et fast saapestykke vi kuttet i biter og brukte til aa skrubbe toeyet med. For min del ble det mange timer foran vaskebaljen og det rakk aa bli moerkt foer jeg kunne si meg ferdig. Klaerne ble ganske rene, selv om jeg sleit med aa faa ut all saapen og hendene mine ble fulle av smaasaar. Jeg er veldig takknemlig for at jeg slipper aa vaske klaer paa denne maaten hjemme i Norge!

Onsdag skulle Hege og Brett paa besoek rundt paa skoler for aa snakke om HIV og jeg bestemte meg for aa bli med dem. Etter litt forbredelser paa kontoret til "Tiyah Development Centre" i Achiase dro vi til en skole i naeromraadet sammen med en tolk. Paa skolen tror jeg de hadde proevd aa presse flest mulig mennesker inn et av klasserommene og det var nok et faatall av elevene som egentlig fikk med seg noe av det vi sa. Jeg synes likevel vi fikk noe ut av moetet og jeg tror spesielt laererene satte pris paa at vi kom. Senere paa dagen besoekte vi enda en skole, ogsaa her ble vi tatt godt i mot, selv om det foeltes som at vi holdt moetet for laererene og ikke elevene.

Paa torsdag hadde jeg planlagt aa dra til barnehagen igjen, men Helen sa jeg heller burde bli med henne sammen med Brett og Hege og besoeke mennesker som lever med HIV. Den foerste vi besoekte var en kvinne med en to maaneder gammel baby. Kvinnen hadde hatt HIV i tre aar og faar behandling paa sykehus en gang i maaneden i tillegg til at hun tar medisiner hver dag. Det virker som at hun hadde det bra til tross for sykdommen. Hennes stoerste bekymring var at morsmelkerstatningen hun maa gi babyen sin koster mye penger. Forhaapentligvis har ikke babyen hennes HIV, men det er foerst naar babyen er ni maaneder hun kan faa svar paa det. Den neste personen vi moette var en kvinne som hadde hatt HIV i sju aar og tilstanden hennes var noe verre. Hun hadde mange bekymringer som hun delte med oss og virket oppriktig glad for aa ha faatt besoek av noen som ville hoere paa henne selv om det ikke var saa mye vi kunne gjoere annet enn aa lytte. Jeg synes det var veldig interessant aa vaere med aa jobbe med HIV/AIDS-prosjektet, selv om jeg synes det er vanskelig aa ikke ha saa mye aa bidra med. Hvis jeg skulle vaert her lenger kunne jeg nok tatt tak i noe av det jeg mener boer gjoeres, men siden jeg er her saa kort tid blir det vanskelig. De siste ukene jeg er her kommer jeg nok til aa bytte litt paa med aa vaere med paa HIV-prosjektet og aa vaere i barnehagen. Det ser ogsaa ut til at jeg skal faa lov til vaere med aa undervise paa en skole noen dager, men i Afrika er det lite struktur paa ting og alt tar tid saa akkurat naar og hvor vet jeg ennaa ikke.

Cape Coast

I loepet av den foerste uka i Achiase holdt vi kontaken med de vi hadde moett foerste uka i Accra og det virket som at alle hadde lyst til aa finne paa noe sammen den foerste helgen. Dermed ble det til at vi alle planla aa moetes i Cape Coast i helgen. Cape Coast er en relativt liten by som ligger langs kysten et stykke vest for Accra. Turen fra Kumasi til Accra tar omtrent fire timer med buss. Brett og jeg tok oss fri fra jobbene paa fredagen slik at vi kunne komme oss tidlig avgaarde. Vi bestemte oss for aa gaa for det billige alternativet og moette opp paa MMT-bussholdeplassen litt foer aatte fredag morgen. Dette er uten sammenlikning den mest kaotiske og uorganiserte bussholdeplassen jeg noen gang har vaert borti! Det var satt opp noen skilter med navn paa forskjellige byer i Ghana, men noen form for koer var det daarlig med. Vi stilte oss opp og ventet sammen med sikkert 200 andre mennesker som skulle til samme sted. Det var en stund jeg var veldig skeptisk til om vi i det hele tatt skulle komme oss til Cape Coast for det var liten framgang der vi sto og ventet. Etter to timer kom det endelig en buss og med tid og stunder ble det fyllt opp og dro avgaarde. Vi hadde nesten bestemt oss for aa heller prove aa finne stasjonen der de finere og dyrere bussene gikk ifra, men etter aa allerede ha ventet i to timer hadde vi litt lyst til aa se hvordan dette kom til aa ende. Ettersom vi rykket fram i "koeen" ble det litt mer system paa ting. Vi fikk etterhvert en pappbit hver der det sto "CC" og denne fikk vi byttet inn i en billett da vi naermet oss bussen. Etter droyet tre timers venting paa bussholdeplassen var vi ganske fornoyde da vi endelig satt paa bussen. Bussen var ikke saerlig god standard, men med vinduene aapne ble det litt luftig og vi kom oss vel fram til Cape Coast. Framme i Cape Coast tok vi beina fatt og gikk til hotellet der alle i gruppa var booket inn for natten. Hotellet var kjempefint og laa rett paa stranda. Vaeret var upaaklagelig saa det ble mange timer paa stranda i loepet av helga. For min del ble det derimot ikke saa mye bading siden boelgene og stroemmene var litt for sterke etter min smak. Utover aa tilbringe tid paa stranda tittet vi en del rundt i butikker i byen. Det var ogsaa veldig hyggelig aa moete de andre igjen og hoere hvordan deres foerste uke paa prosjektene hadde vaert. Det virker som at de fleste opplever at ting er ganske uorganisert og at de ikke faar bidratt saa mye som de hadde haapet, men utover det har alle det bra virker det som.

Etter en kort strandtur soendag morgen satte vi kursen tilbake til Kumasi. Denne gangen slapp vi den lange ventetiden og turen gikk helt problemfritt. Det var veldig rart aa komme fram til Kumasi og oppleve byen paa en soendag ettermiddag naar alt var stengt og gatene var tomme for mennesker, det var som en helt annen by! Da vi kom tilbake til verstfamilien vaar i Achiase moette vi Hege, en norsk jente som skal bo sammen med oss framover og jobbe sammen med Brett paa HIV-prosjektet. Jeg holder fortsatt ut i barnehagen, men det er sjeldent jeg er der fulle dager. Jeg har forhoert meg om mulighetene for aa faa lov til aa vaere paa skolen i landsbyen i stedet, saa jeg haaper det gaar i orden.

Livet i Achiase

Jeg har naa bodd i den lille landsbyen Achiase i utkanten av Kumasi i fem dager. Vi dro fra Accra grytidlig fredag morgen og etter omtrent seks timer paa en behagelig buss ankom vi Kumasi der vi ble hentet av folk som jobber for SYTO her. Etter litt orientering og en liten bytur med restaurantbesoek var det tid for aa moete vertsfamiliene vaaere. Det viste seg at jeg skulle bo hos SYTO-koordinatoren for Kumasi-omraadet sammen med en gutt fra USA. Egentlig har ikke gutter og jenter lov til aa bo i samme vertsfamilie, men av en eller annen grunn var Brett blitt registrert som en jente paa soeknaden og derfor havnet vi i samme familie. De foerste dagene delte vi ogsaa rom, men i gaar flyttet han inn paa et eget rom. Jeg sitter igjen med enormt mange inntrykk etter de foeste dagene i den lille byen og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Huset vi bor i har ganske hoey standard i forhold til de fleste andre husene i naerheten. Vi har baade stroem, dusj og vannklosett. Det er riktignok ikke varmt vann i dusjen, men jeg har paa ingen maate hatt behov for en varm dusj etter at jeg kom hit. Vannet forsvinner gjerne minst en gang om dagen, men det er alltid fulle reservetanker saa det er ikke noe problem.

Den foerste dagen vi var hos familien kom det stadig nye mennesker paa besoek som alle var interessert i aa bli kjent med oss. Det er spesielt mange barn/ungdom som gjerne kommer innom oss hver dag. Alle snakker godt engelsk, selv om noen av dem ikke en gang er fyllt ti aar. De har gjerne med seg hjemmeleksene sine naar de kommer og Brett og jeg proever aa hjelpe dem saa godt vi kan. Ut i fra leksene til disse barna har jeg faatt inntrykk av at den ghanesiske skolen holder et ganske hoyt nivaa, jeg maatte virkelig tenke for aa klare aa loese matteoppgavene de lurte paa!

Vi bor i et eget hus rett ved siden av vertsfamilien vaar sitt hus. Det er egentlig en ganske stor familie med mange barn, men de aller fleste barna gaar paa skole inne i Kumasi og kommer sjeldent hjem. Den eneste som bor hjemme er Naa, en 28 aar gammel jente som er veldig koselig. Vertsmoren vaar Helen jobber lange dager paa SYTO-kontoret, og vertsfaren vaar Francis kan jeg ikke si at jeg egentlig har hilst skikkelig paa ennaa, han er stort sett paa jobb. Vi faar tilbredt alle maaltider av en jente som heter Hawa og er 16 aar gammel. Hawa har aldri gått paa skole og kan derfor hverken lese eller skrive, hun snakker heller ikke noe saerlig engelsk i motsetning til alle andre vi moeter. Brett og jeg proever saa godt vi kan aa laere Hawa litt engelsk og her om dagen proevde jeg ogsaa aa laere henne alfabetet, men det er jammen ikke lett aa laere bort alfaetet til en som aldri har skrevet noe saerlig foer. Paa soendag var jeg paa besoek hjemme hos Hawa. Huset ligger bare noen faa hundre meter fra der jeg bor, men kvaliteten paa det huset var en ganske annen enn min vertsfamilies hus. Hawa og familien hennes er muslimer og moren er alene med de fem barna siden faren bor med sin andre kone i en annen landsby. Da jeg kom paa besoek satt moren utenfor huset ved et baal og laget mat. Huset hadde hverken innlagt vann eller stroem, vann henter de i en kran paa utsiden av huset vi bor i og naar mobiltelefonen skal lades kommer de ogsaa paa besoek til oss. Det var en veldig spesiell opplevelse aa moete den minste soesteren til Hawa som er to aar gammel, hun ble livredd da hun saa meg og graat og skrek hver gang jeg naermet meg henne. Broedrene til Hawa, som snakker godt engelsk, fortalte meg at hun aldri hadde sett et hvitt menneske og da er det vel ikke saa rart at hun ble litt redd.

Etter en liten tilvenningsfase maa jeg si at jeg naa trives utrolig godt i Achiase. Det er helt uvirkelig aa bo i denne landsbyen der Brett og jeg er de eneste hvite og saa og si alle hilser paa oss naar vi gaar forbi. Jeg har ikke tall paa hvor mange ganger jeg hoerer at noen roper "obruni" etter meg hver dag. "Obruni" er twi og betyr ganske enkelt "hvit person". Selv de minste barna har laert seg dette uttrykket som de bruker saa ofte de faar sjansen. Paa mandag var det klart for foerste arbeidsdag i barnehagen med navnet "God's Care Centre". Ungene var helt ville da jeg kom og ropte "obruni" konstant mens de rev og slet i meg. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men barnehagen var i mye daarligere forfatning enn hva jeg hadde forestilt meg. Det er mangel paa alt fra leker til skolemateriell og de primitive murbygningene er heller ikke i spesielt god stand. Naar det gjelder orden og struktur er det fullstendig fravaerende og bare noen timer sammen med barna gjorde meg totalt utslitt. Noen av barna er gamle nok til at de kan enkle ting som alfabetet og tallene paa engelsk, men utover det snakker de bare twi, noe som gjoer kommunikasjonen veldig vanskelig. Paa forhaand var jeg skeptisk til om barnehagejobbing egentlig var noe for meg, og jeg maa dessverre innse at jeg hadde helt rett i det. Jeg gjoer saa godt jeg kan og jeg skal i hvert fall klare aa holde ut denne uka, men jeg haaper at jeg kanskje kan faa lov til aa komme paa en skole med litt eldre barn eller bli med Brett paa HIV-prosjektet i landsbyen i stedet.

Utenom at barnehagejobbingen foeles litt meningsloes og er veldig slitsomt har jeg det veldig bra her! Alt er saa utrolig annerledes enn hva jeg er vant til at det er vanskelig aa beskrive det, det maa nesten oppleves tror jeg. Livet her er mye mer primitivt enn hva jeg er vant til og selv om jeg har alt jeg trenger her tror jeg nok jeg kommer til aa sette ekstra stor pris paa alle godene hjemme i Norge naar jeg kommer hjem igjen.

Accra

Da har jeg rukket aa vaere i Accra et par dager til slik at jeg sitter igjen med litt flere inntrykk enn de man faar paa kjoereturen fra hostellet til SYTO-kontoret. Paa tirsdag tilbrakte vi nesten hele dagen paa stranda rett i utkanten av byen. Det var mange som testet ut vannet, men jeg var ikke en av dem. Det er mange steder langs stranda det er fraraadet aa bade, og det var kun et knapt 50 meter bredt omraade mellom to hvite flagg det var trygt aa teste svoemmeferdighetene. Boelgene var heller ikke til aa spoeke med og jeg fikk meg en plutselig dusj da jeg gikk i vannkanten. Dagen gikk stort sett med til aa slappe av under parasollene og spise nydelig, fersk frukt. Det er toerketid i Ghana mellom oktober og mars, slik at det er midt i toerkeperioden naa. Etter hva vi hoerer kommer det bare til aa bli varmere for hver dag framover og det er tvilsomt at jeg kommer til aa oppleve noe regn saa lenge jeg er her. Jo lenger nord man kommer jo varmere blir det ogsaa, saa jeg forbreder meg paa varmere vaer fra og med fredag. Hittil synes jeg ikke varmen har vaert veldig ubehagelig, det er ikke spesielt fuktig luft her, og det hjelper veldig. Dessuten er det alltid et lite "skylag" paa himmelen. Foerst trodde jeg det var forurensning, selv om jeg syntes det virket litt rart siden byen hverken er veldig stor by eller har mye industri. Jeg fant etterhvert ut at "skylaget" er paa grunn av sandstormer fra Sahara som er veldig vanlig paa denne aarstiden. Det er egentlig greit siden det gjoer at sola ikke blir like sterk, selv om landskapsfotografiene selvsagt ikke blir like flotte!

Bilder fra stranda i Accra

I gaar benyttet vi mesteparten av dagen til aa sightse rundt i Accra. Det vil si at vi satt paa en buss med en guide og bussen stoppet paa diverse steder vi kunne titte rundt. Vi besoekte en del markeder der de selger alt fra smykker og sko til dopapir og skjoeteledninger. Prisene var heller ikke til aa klage paa saa lenge man husker aa prute. Som de fleste andre byer har Accra finere og daarligere stroek. I de fine stroekene er bygningene i god stand, det er dyre, fine butikker og veldig mange selskaper har kontorene sine her. Vi kjoerte ogsaa gjennom gamle Accra som er det fattige stroeket i byen. Husene der var i veldig daarlig stand, det var soeppel overalt, men menneskene som bodde der virket likevel glade ut i fra det vi kunne se. Vi fikk ogsaa se hvordan de jobbet med aa lage gryter, sko, broed osv. Mange av de som bodde der hadde benyttet muligheten til aa tjene noen ekstra slanter ved aa la store selskaper male logoene sine paa de slitne murbygningene. Det var reklamer overalt! Det ble en ganske lang dag rundt om i byen og mange av oss var slitne og dehydrerte da vi endelig var tilbake paa hostellet utpaa ettermiddagen. Mange var nok ogsaa paavirket av alle inntrykkene de hadde faatt i loepet av dagen, saerlig de som saa dette for foerste gang.

Paa kvelden var det en del av oss som dro paa strandparty der det var hoy reggae-musikk fra en storskjerm paa en scene. Folk danset rundt i sanden og mellom bordene, og lenger utpaa kvelden var det ogsaa folk som sang paa scenen. Gruppa fra SYTO ble ikke saa veldig lenge siden de lange dagene her krever mye soevn. I dag er det torsdag og siste dagen vi tilbringer i Accra. Vi trodde vi skulle delta paa "cooking lessons" fra og med klokka 8 i dag tidlig,  men det viste seg aa ikke vaere foer klokka 10, tidspunkter er ikke saa noeyaktige her nede! I morgen drar alle hvert til sitt, det vil si de fleste drar enten til et sted i naerheten av Kumasi eller til et sted i naerheten av Accra. Det er ogsaa noen som skal helt i nord, jeg kan ikke si jeg misunner dem den lange reisen! For min del skal jeg til et lite sted i naerheten av Kumasi. Paa tirsdag fikk jeg beskjed om at jeg ikke lenger skulle bo hos vertsfamilien jeg hadde faatt tildelt, og jeg har naa faatt tildelt en ny vertsfamilie rett ved stedet jeg skal jobbe. Huset har elektrisitet og innlagt vann og jeg tror kanskje det bor en annen frivillig der allerede. Det blir i hvert fall veldig spennende aa komme i gang med prosjektet. Introukene i Accra har vaert bra for aa bli kjent med folk, men det er jo det som skal skje de neste fire ukene jeg egentlig er her for!

Foerste doegn i Ghana!

Da har jeg vaert i Ghana i litt over et doegn og har allerede rukket aa bli vant til det varme vaeret og de ukjente lydene. Reisen fra Norge gikk helt problemfritt til tross for isete veier hjemmefra til Gardermoen. Flyselskapet som skulle testes ut denne gangen var Brussels Airlines og jeg maa si jeg ble litt skeptisk da jeg saa det lille "propellflyet" som skulle frakte meg til Brussel. Heldigvis var interioeret i flyet mye bedre og jeg ble til og med servert frokost paa den korte reisen. Etter et par timers ventetid i Brussel gikk jeg ombord i flyet som floey direkte til Accra, hovedstaden til Ghana. Vel framme paa flyplassen i Ghana var det urpoblematisk aa komme seg gjennom immigrasjon og toll. Jeg gikk forbi mange som var saa uheldige aa maatte aapne bagasjen sin, men jeg var heldig og slapp unna. Ute i ankomsthallen skulle det etter planen staa en fra organisasjonen i Ghana (SYTO) og vente paa meg, men det gjorde det ikke. Etter aa ha tittet litt rundt og faatt paa meg brillene og tittet rundt igjen kunne jeg fastslaa at det ikke var noen der for aa hente meg og jeg satte meg ned for aa vente. En vakt paa flyplassen kom bort til meg og lurte paa hvem jeg ventet paa og da jeg nevnte SYTO sa han at de kom til aa komme snart. Etter en stund kom det en tysk jente bort til meg, hun var med en annen organisasjon og ventet paa en jente som skulle komme med et fly. Hun var saa snill aa laane meg telefonen sin slik at jeg fikk ringt SYTO og fortalt at jeg ventet. Etter mye om og men og diverse telefonsamtaler mellom vakta, SYTO og den tyske jenta var det endelig klart at noen skulle komme, og ikke lenge etter satt jeg trygt i minibussen til SYTO som kjoerte meg til hostellet. Paa hostellet ble jeg innlosjert paa et rom med fem andre jenter, men ingen av dem var tilstede da jeg kom. Jeg kikket meg litt rundt paa omraadet og satte meg ned sammen med en liten gjeng med folk som hadde vaert i Ghana en stund. Ikke lenge etter kom jentene fra rommet mitt, de er fra Norge, Tyskland, Irland, Sverige og Nederland. Vi pratet litt foer vi tok en tidlig kveld alle sammen, slitne etter en lang reisedag.

Tidlig neste morgen sto vi opp for aa spise frokost, men da vi kom ned til spisesalen var det ennaa ingen frokost paa bordet. Foerst tre kvarter etter oppgitt tid var frokosten klar, dette er vel det de kaller "African time"! Ikke lenge etter sto bussen som skulle ta oss til SYTO-kontoret utenfor og ventet paa oss. Paa SYTO-kontoret fikk vi diverse informasjon om Ghana. Vi hoerte paa foredrag om kulturforskjeller, skikker, historie, politikk osv. Vi er totalt 18 frivillige paa introduksjonskurs denne uka og alle virker veldig hyggelige. Etter en liten lunsjpause, der vi blant annet var innom et utrolig dyrt supermarked, brukte vi en times tid paa ettermiddagen til aa laere litt twi som er det lokale spraaket mange steder i Ghana. Paa kvelden var det felles middag paa hostellet. Jeg hadde sett for meg at vi ville faa servert en ghanesisk rett, men det var kanskje like greit med spaghetti og tomatsaus naa til aa begynne med, saa kan jeg spare de lokale opplevelsene til senere. Saa langt har oppholdet her vaert veldig bra, men det har vaert mange inntrykk det foerste doegnet. De neste dagene blir det mer informasjon og vi skal ogsaa faa med oss en strandtur, byvandring og en lokal danseforestilling. Jeg er veldig spent paa hvordan ting blir naar jeg drar nordover til Kumasi paa fredag.